Forventningspress, fremføringer og skolevegring

SENSITIVE BARN OG UNGDOM I SKOLEALDER:

Det er jo en kjent sak at det å måtte holde fremføringer/snakke høyt foran hele klassen har vært en del av skolesystemet i lange tider. Både i barneskolen, ungdomskolen og i videregående skole er dette noe som alle elevene må gjennom. Systemet skiller ikke mellom en elev som kanskje er sensitiv av natur og absolutt ikke ønsker å snakke foran en forsamling, enn eleven som er utadvendt og elsker å snakke høyt i forsamlinger. ALLE må gjennomføre de samme fremføringene, og i ungdomskolen og på videregående skole blir de også vurdert i disse fremføringene, og får karakterer. Noen ganger har de fremføringer 2-3 ganger i uken.

Fremføringene er en utvikling til arbeidslivet..
På hvilken måte må alle snakke høyt foran en forsamling i arbeidslivet i alle yrker? Viss du ønsker å bli lærer, så ja. Viss du ønsker å bli foredragsholder, så ja. Men alle ønsker vel ikke å bli det. De fleste velger et yrke av interesse. Og om et yrke er valgt av interesse så er det kanskje litt lettere (med tiden) å holde en eventuell fremføring også.

Barn og ungdom er i stor utvikling. Spesielt tenåringer er ofte i en sårbar alder i utviklingen hvor de skal bli kjent med seg selv og opplever større hormonforandringer som kan virke ekstra inn på hverdagens humør og følelser. I tillegg til overgang fra f.eks barneskole til ungdomskole, så skal de på den måten også forholde seg til nye elever og lærere. De skal forholde seg til et nytt miljø, og hvordan dette miljøet ser ut og føles, har alt å gjøre med hvordan de trives. Mange forandringer å ta inn over seg på en gang. Så kommer fremføringene i tillegg, gjerne så raskt som en måned etter oppstart i ny skole. Fremføringer som for mange elever er tøft og måtte fullføre. Fremføringer som ikke tar hensyn til at noen er ekstra sensitive og andre ikke. Fremføringer som gjerne fører til forventningspress og skolevegring for de elevene som det rett og slett ikke fungerer for.

Må alle passe inn i den samme malen? Tenk om disse elevene kjenner ekstra på forventningspresset av å måtte ha en slik fremføring alene, så mye at de til slutt ikke vil på skolen. Tenk om de er ressurssterke elever, generelt flinke i noe, samt spesielt flinke i noe annet, men plutselig mister de motivasjonen på grunn av viten om flere kommende fremføringer. Tenk om motivasjonen var på topp da de startet skoleåret.

Er det det vi ønsker? At de få som kanskje ikke passer helt inn i den perfekte malen, skal havne utenfor på grunn av at de ikke ønsker å snakke foran en hel forsamling. (hvor stor betydning har egentlig en fremføring å si med tanke på helheten?) Ja, for de havner litt utenfor flertallet om de ikke vil på skolen de dagene det er fremføringer, og spesielt viss skolen ikke helt vet/ klarer å forholde seg til dette på en enkel måte. Betraktningsmåten av en «annerledes» elev, blir ofte ut i fra det som er mest «normalt». Det vil si at om eleven ikke passer helt inn i det opplagte system, så kan han raskt skyves videre i mangel på forståelse, og i noen tilfeller bli en «kasteball» for flere samtaler, som om han var et problem siden han ikke ønsker å snakke foran en forsamling. Til beste for eleven kan man heller tre ut av illusjonen ved den «normale» betraktningsmåten. Slik unngår man å sette merkelapper, og er heller åpne for ulikheter. Heldigvis/forhåpentligvis har de fleste lærere en forståelse for at helheten er det viktigste, hvor de ønsker det beste for eleven, og at det meste løser seg ved at vi kan dele forståelse med eleven ut i fra hjertet. At vi kan gi de oppmerksomhet som trygger først, og behandle dem slik vi selv ønsker å bli behandlet. At det å fortsette og ha motivasjon til å møte opp på skolen er det viktigste for eleven. At det å bare få en pause fra, eller slippe fremføringer, ganske enkelt løser det meste for en elev som gjerne er litt mer sensitiv av natur.

Egentlig er hele livet som en liten eller stor treningsøkt, både i forhold til oss selv og andre. Endring gjør at vi vokser og utvikler oss. Samtidig har vi alle ulike interesser, mål og utgangspunkt, og dermed også ulik motivasjon, og kan derfor ikke sammenligne vårt utgangspunkt med en annens. Det betyr ikke at det er noe «galt» med flertallet for det, og det er heller ingenting «galt» med fåtallet, selv om fåtallet dessverre ofte stiller svakest. Vi er ALLE gode nok. Både i vår likhet, og i vår måte å være annerledes på.

De som virkelig ønsker å snakke i forsamlinger kommer helt sikkert til å gjøre det når de blir eldre uansett, uavhengig om de er utadvendte eller mer rolige av natur, eller om de var den som snakket mest i timene på skolen eller ikke.

Selv var jeg aldri den som snakket mest i timene på skolen, og det å snakke høyt foran en forsamling likte jeg absolutt ikke. Men i de senere år har jeg snakket flere ganger foran en gruppe, og det til tross for kroniske propper i ørene 😉 Jeg har fremført fordi jeg likte emnet jeg snakket om. 😀

Mitt synspunkt er ikke av et skolesystem helt uten fremføringer, men at det heller ikke skal forventes at ALLE elever må fremføre, når det absolutt ikke passer for alle. Det finnes alltid gode alternative løsninger.

Jeg synes Trond Haukedal skriver utrolig flott om temaet «sensitive personer». Anbefales til alle som jobber med mennesker.

God helg 😀

Hilsen Marian

Dette innlegget ble publisert i Blogg. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *