Jeg sitter og tenker på livets valg og det at jeg i dag har et yrke som Personlig Trener. Jeg lurer på om det egentlig alltid har ligget i kortene at dette skulle bli mitt yrke, eller om livets tilfeldigheter ganske enkelt førte meg i den retningen..
Jeg tar et blikk tilbake for å se om jeg finner en rød tråd gjennom disse 35 årene.
Jeg tenker at vi husker mest fra 4-års alder, og det jeg husker best er at jeg var veldig eventyrlysten. Jeg elsket å oppdage verden ute i naturen. Jeg har tidligere fortalt at jeg en gang førsøkte å fly med hjelp av en paraply 😀 (jeg visste jo ikke før jeg hadde prøvd. Heldigvis landet jeg trygt)
Om sommeren likte jeg mest å gå/løpe barbeint, og nysgjerrig som jeg var utforsket jeg naturen med slik ekstra «bakkekontakt». En gang tok jeg og venninnen min med oss en bøtte ut for å samle snegler i. Vi syns det tok så lang tid før de kom frem til dit vi ønsket de skulle være, og tenkte vi kunne hjelpe dem litt på vei. Kan tro min mor var «fornøyd» da jeg kom hjem med en bøtte full av snegler og hender fylt av slim. Fysj! Tok sikkert 3 timer å få det bort. Det at jeg alltid skulle springe barbeint førte også til at jeg uheldigvis tråkket på en bie og ble stukket. Lærdom = selv om tanken var god, at vi ville hjelpe sneglene raskere på vei, så kan man likevel ikke skynde på en snegl eller bremse en bie fra sitt instinkt, eller?
Heldigvis var jeg bare 4 -år 😉
Da jeg kom i tenårene og begynte på ungdomskolen var planen klar; jeg skulle bli politi. Den tanken kom nok av at jeg liker at vi mennesker er snille med hverandre, at vi respekterer våre ulikheter, og at jeg ikke liker det motsatte. I tillegg liker jeg nok orden, og har alltid vært ekstremt ryddig. Jeg liker ikke rot og tror ærlig talt jeg ble født ryddig 😀 Rommet mitt f.eks, var alltid strøkent. Jeg syns det var like gøy å rydde andre sitt rom også, haha! Ellers gikk jeg daglige turer med hunden i skog og mark rett etter skolen, (uansett vær og vind) og dresserte han til min glede og hans glede. På mandager gjorde jeg som regel leksene for hele uken, ja bortsett fra leseleksene, de hoppet jeg liksom litt over. 😀 (Ganske ironisk, siden jeg i dag leser flere bøker hver måned, ofte psykologi)
I tillegg spilte jeg fotball flere ganger i uken fra jeg var 7-19 år.
Da jeg nærmet meg gymnastider var ønsket om en politiutdanning endret, dog ikke mitt syn på rett og galt. En kveld reagerte jeg plutselig på støy fra flere biler som stoppet i området utenfor huset. Jeg kikket ut å så en jente i tenårene bli angrepet av en gjeng med gutter og jenter. Det skjedde så raskt at det eneste jeg klarte å tenke var at jeg måtte hjelpe henne, her og nå. Så jeg gikk ut og ropte at de skulle stoppe. Gjengen prøvde i tillegg å forsvare sitt angrep på jenta ved å skylde på henne, før de redde stakk av fra stedet. Heldigvis endte alt bra.
Jeg startet på idrettslinja med et ønske om å bli «en som hjelper/trener andre å bli god i sin idrett». Jeg husker jeg spurte mine venninner om de visste om det var et eget yrke for det, og hva det het, annet enn gymlærer. Vi fant ikke et annet navn på det, og jeg vet ikke om det fantes noen spesifikk utdanning til Personlig Trener i 96-97..
Min vei til å bli Personlig Trener var egentlig en omvei. Jeg sluttet nemlig på idrettslinja etter første året. Jeg var en såkalt drop-out, og begynte istedenfor å jobbe da jeg var 17 år. Foruten et år på skole, med faget etikk og kommunikasjon, som endte med ekstra jobb som hjelpepleier i kun to dager. Jepp, den varte bare i to dager. Jeg ble så lei meg under opplæringen etter å ha sett/jobbet med en slagpasient som bare ble plassert i sin rullestol foran et vindu, hvor hun skulle sitte å se ut -jeg vet ikke hvor lenge.. Jeg hadde sett for meg at jeg kunne få kjøre henne ut i frisk luft under blå himmel, å dele litt flere inntrykk. Jeg ble så lei meg for henne, at jeg ringte å fortalte akkurat hva jeg følte til personalet, og at jeg dessverre ikke klarte å jobbe slik.
Styrketrening begynte jeg ikke med før jeg var 22 år. Første treningsøkt på treningssenteret endte meg at jeg gikk rett hjem igjen etter bare kort tid. Det skyldtes at jeg aldri hadde løftet manualer fra en skråbenk tidligere, og hadde dermed ingen følelse av hvordan støttemuskulaturen min virket, noe som resulterte i at armene mine fløy i alle retninger, helt uten teknikk. Jeg gikk hjem, flau over at dette hadde sikkert alle fått med seg (men som sikkert ingen hadde sett), og lovet meg selv å aldri sette min fot i et treningssenter igjen – helt til neste dag, da var jeg tilbake, og den dagen gikk alt mye bedre 😀 Siden var jeg ganske enkelt bitt av basillen og styrketrening ble til en daglig rutine.
I 2008, 11 år etter at jeg hadde bestemt meg for å bli Personlig Trener, fant jeg ut at det fantes et Akademi for Personlig Trening. Jeg reiste til Oslo og startet utdannelsen, ivrig etter å lære mest mulig, og samtidig helt klar på at dette skulle bli min jobb.
Etter bestått eksamen i 2009 startet jeg opp med utetreningsgrupper, i tillegg til individuelle Pt-timer i studio, ved siden av annen jobb. Jeg startet i tillegg en gratis løpegruppe, og trente også flere individuelle klienter gratis for å få den ekstra erfaringen. Etter hvert som kundemassen økte, kunne jeg drive med Personlig Trening på heltid- og startet et lite treningsstudio.
Ønsket mitt har nok alltid vært å hjelpe andre til å nå sitt mål. Det er noe jeg syns er utrolig givende og inspirerende. Og selv om det for meg ble mange omveier, så kom jeg frem til slutt. 😀