Hei 😀
Så hva kan jeg glimte med denne uken…Hmm, joda – TANNVERK!!
Jeg gikk nemlig til tannlegen for en sjekk i forrige uke da jeg hadde hatt litt ising i en tann og ønsket derfor å sjekke om det var hull. Men etter røntgenbilder, 5 min i tannlegestolen og vanlig rens, var beskjeden klar; «Du har NULL HULL, et år til neste gang». Åj, WOW- JIPPI, tenkte jeg, dette var bra. Men, så da.. etter noen dager fikk jeg merkelig nok skikkelig tannverk, noe jeg tviler på skyldes gladnyheten fra tannlegen. Jeg har derfor konkludert det hele med øreverk, som nå er på retur får jeg håpe. Det hjalp godt med en varm klut på kinnet, inntil øret. 😀
For det har seg sånn at hele livet har jeg vært plaget med kronisk propper i ørene. Tenk at du sitter på et fly, og proppene kommer som bobler i ørene under hele flyturen. Well, that`s my life! Jeg har nok ikke dårlig hørsel til vanlig, men med øreproppene tilstede så kan det være at jeg ikke hører alt som blir sagt med en gang. Å si HÆÆÆ, eller «hva sa du» hundre ganger trives jeg heller ikke noe særlig med. Derfor lytter jeg ofte på andre måter, og syns det fungerer mye bedre 😀 Det mest plagsomme er faktisk å snakke med ørepropper. Da føler jeg plutselig at jeg snøvler med ordene, noe som absolutt ikke er behagelig. Det er derimot levelig, jeg har jo vent meg til det i alle disse årene, kanskje altfor godt… Hodebånd og lue er jo bestandig på, ofte i flere lag. På våren fungerer det egentlig fint som svettebånd når jeg trener ute 😀
Så nå tenker dere sikkert: Herlighet, hvorfor skriver hun dette. Hva har dette med motivasjon eller positivitet å gjøre liksom. SYTEPAVE!!
Men da tenker jeg at motivasjon (for meg ihvertfall) er å være meg selv, både med mine sterke og svake sider. Jeg syns det er helt greit å forklare om mine «forbaska» (;-D) ørepropper som jeg ikke alltid er helt fornøyd med, fordi jeg også ser noe positivt med situasjonen. Jeg har jo ikke satt inn frivillige ørepropper fordi jeg ikke ønsker å lytte, heller tvert imot har jeg lært å lytte ved å gjerne bruke andre sanser i tillegg.
Har faktisk en historie angående det å fly, eller ønske om å fly selv, som en fugl. 😀 Da jeg var liten (sånn ca 6-7 år) syns jeg det var så fascinerende med fugler som kunne sveve høyt oppe i luften og se alt fra sitt fugleperspektiv, samtidig som jeg var veldig nysgjerrig og syns det var synd at jeg selv ikke kunne fly slik. Dette ønsket jeg derfor å gjøre noe med, og utforbi hos oss hadde vi et lite fjell. En dag det var litt vind og jeg var ute sammen med venninnen min, så kom jeg på en kreativ ide. Jeg sa til venninnen min at nå måtte jeg skynde meg å finne en paraply, for nå skulle jeg bare prøve å se om det gikk an å fly litt viss jeg hoppet en meter og to ned fra dette fjellet, mens jeg holdt i paraplyen. Jeg hoppet, og fikk et kort lite svev, for så å lande trygt på bakken igjen, begeistret og full av latter 😀 Jeg vet ikke helt, men mulig det var her jeg fikk mine første ørepropper, da jeg lyttet til meg selv 😀
Hilsen Marian