I mine øyne handler ros om god kommunikasjon, først og fremst ved å se verdien i andre mennesker for den de er og deres gode egenskaper (uavhengig av prestasjon), samtidig som en også roser gjennom deres ferdigheter. Om du roser et menneske for den de er så vil dette støtte opp under selvfølelsen. Selvfølelse er måten vi kjenner oss selv på. Det er selvinnsikt, og hva vi står for. Ros gitt på prestasjon støtter opp under selvtilliten. Selvtillit er hvilken tro vi har på oss selv. Forskjellen her er at noen kan ha all verdens selvtillit og prestere bra innen flere områder som f.eks skole, idrett osv, men selvfølelsen kan likevel være dårlig. Selvfølelse og selvtillit skapes i møte med andre mennesker. Da handler det om hvordan vi gir og tar imot både ros og kritikk.
Om man tenker på et hus som skal bygges, hvor selvfølelse er grunnmuren og selvtillit er kledningen, så blir det klart at selvtillit uten selvfølelse (grunnmuren) er som et luftslott…Selvfølelsen vil alltid være viktigst. Derfor betyr det mest å rose selve mennnesket for deres verdier. Om en god selvfølelse er bygget opp, vil også videre prestasjoner blir mer ekte, og kanskje også enklere å oppnå, nettopp pga trivsel med å være seg selv, og bli respektert for det 🙂
Ros er gleden av å gi andre en opplevelse av å bli sett, anerkjent og akseptert for den de er og/eller ønsker å bli. Det er positiv oppmerksomhet, tilbakemelding og trygghet. Det gir en flott effekt på et menneske. Både den som gir ros, og den som mottar, vil oppleve glede :-). Samtidig bygger ros opp motivasjonen, spesielt der det er skapt balanse i måten man roser på, altså ved å se både verdien i menneske og prestasjon.
De som har oppleved mye ros både for den de er og for det de presterer, er ofte flinke til å rose seg selv også. De er ikke så redde for å mislykkes, og tenker ikke så mye på hva andre tenker og mener om dem. De er fornøyd med seg selv og bruker ros så vel som konstruktiv kritikk, som drivkraft og selvledelse på veien mot egne mål og visjoner.
Hilsen Marian